Åååå – det er så synd på meg… august 13, 2008

Jeg skrev en tåredryppende trist og selvmedlidende mail til min mann i går om hvor ille jeg har det og hvor lei meg jeg er på grunn av at jeg tydeligvis ikke kan få flere barn… vi snakket om det i går kveld og han var egentlig mest irritert på meg. åååå, da ble det enda tristere…

jeg sørger over tapet av et barn som aldri er blitt til… ideen om et barn sørger jeg over… og som om ikke det var nok tristhet… så sitter min venninne, allerede mor til tre, og sier at hun i går testet positivt på baby nr fire… så flott, svarte jeg, og tenkte hva gjør hun riktig som ikke jeg får til? hvorfor skal hun bli gravid med en gang hun tenker at det kunne være fint, og jeg ikke får det til på måneder?

mannen min deler ikke min sorg. han blir irritert på den fordi han synes vi er så heldige allerede. det er ingen selvfølge å få barn, sier han, og trekker frem folk vi kjenner som ikke kan få. feks ei som er manisk-depressiv og har bestemt at det ikke er forenlig med å være mor… hun har jo ikke valgt å være manisk-depressiv… hun er flott med barn og hadde sikkert blitt en kjempegod mamma…

så i dag er jeg ikke så trist… jeg har jo faktisk en flott gutt å glede meg over! han er mer enn noen kan ønske seg av et barn. og så har jeg gjort en telling i kalenderen, og funnet ut at selv om vi har prøvd i 8 måneder er det bare tre måneder timingen har vært potensielt riktig… så kanskje jeg ikke skal gi opp håpet om en baby til helt enda? kanskje jeg skal si som en tidligere kollega (han var riktignok Smiths venner – og det er ikke vi) “vi tar dem vi får”… og så er det jo ikke så ille med 4 år forskjell på barna… mange har dem tettere, med da er det jo også mer slitsomt for foreldrene! min venninne med nr 4 underveis har dem i to kull, og jeg ser jo at det er lettere for henne med baby nr tre når de to første er så store at de ordner alt selv… hun slipper å løpe rundt etter tre små!

det er så mange som snakker om å planlegge barna. planlegge når de skal ha nr 1, 2 osv. hvor lang tid i mellom dem osv. hvordan greier de det? blir det ikke egentlig litt sånn jobb – som enda en oppgave i livet man skal være flink å planlegge og prestere og produsere? jeg sitter med følelsen av å ikke være så flink, siden jeg ikke klarer å planlegge og prestere og produsere når jeg vil. jeg er liksom litt annenrangs kvinne på den måten, men det er jo ikke nødvendigvis sånn! kanskje skal jeg forsøke å slippe opp kontrollen, og ta i mot det som kan komme… om det tar et eller to år til, så er det jo verdt det! (bare det kommer noe!!).

gynekologen har sagt jeg kan begynne på medisin som stimulerer eggløsning, men jeg vet ikke, det er også sjanse for at det blir mer enn en unge om gangen… og det trenger jeg ikke altså.

System med feil… juni 30, 2008

Enda en negativ test i dag… nå må jeg vel klare å slå meg til ro med at det ikke er noen baby i magen min… Men, så lenge “tante” enda ikke er kommet så tenker jeg at det er noe galt med testen… kanskje er det en baby der likevel… er det ikke 99,9% sikre tester? Det betyr jo at det er 0,1% sjanse for at testen ikke er sikker… jeg blir altså oppgitt over meg selv…

Typisk meg er at ting enten er eller ! Og det blir ikke bedre av at systemet ikke fungerer som det skal. Hadde nå bare “tante” kommet så jeg kunne fungere normalt, men neida, denne gangen skulle det visst gå mer enn de vanlige fem ukene mellom hvert besøk. Og det er ikke godt å si når “tante” kommer, så hvordan i all verden skal jeg klare å regne ut når EL er neste gang? DETTE BLIR BARE UMULIG! har bare lyst å gi opp. Alt er liksom mindre viktig enn å bli gravid. Jada, jeg har masse hobbier og ting jeg kan gjøre… men jeg vil bare få en baby i magen. (og helst uten å måtte ha sex så mange ganger… kunne ikke en vært nok?) Og jeg er fullstendig klar over at stress kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

I stedet for å sette meg ned og være trist, sint og lei meg, burde jeg være rolig, konstruktiv og tolmodig. Jeg burde tenke at dette er opp til Gud, så dette kommer når det kommer, ta det med ro og nyt livet og det jeg har i dag. Vær takknemlig for den fine ungen du allerede har, husk det er mange som ikke får barn i det hele tatt! Dere har ikke prøvd så lenge, det går sikkert, gi deg ett år før du begynner å stresse og være utålmodig. Tenk på fordelene med å ha bare en, billigere, mindre arbeid, mer egentid, slipper å føde en gang til, kan gi all oppmerksomheten til den vi har fra før, ingen sjalusi eller søsken-krangling.

Men, det er bare med fornuften jeg kan tenke sånn, følelsene, de har sine egne tanker: jeg ønsker meg en baby, en liten søt, myk, god, deilig baby. En sånn fin liten en som jeg hadde første gangen, men nå skal jeg nyte det mer, nå skal jeg bare kose meg med babyen. Det gikk jo så fort sist, hvorfor ikke denne gangen? Jeg ønsker meg bare en til, det er vel ikke for mye å be om? Hvorfor kan ikke Gud gi meg det nå? Det passer så bra nå, det er så mange andre som skal ha, så kan vi gå trilleturer sammen til neste år… det passer med aldersforskjellen på barna. Det er jo mange som får mange barn, da, og som de nødvendigvis ikke fortjener eller tar seg særlig godt av! Jeg trenger ikke all egentiden, jeg trenger ikke pengene, jeg vil bare ha en baby!!! Det er å være mamma som gir livet mitt mening, og jeg har mer kjærlighet å gi, jeg har det som trengs for å bli en god mor. La meg få være mamma til mer enn en! Jeg har jo mer å gi!!! Hører du det Gud? Jeg bryr meg ikke noe om det er egenfødte eller andres biologiske barn, jeg vil være mamma til mer enn en! Ellers er det sløs med mine mamma-ressurser!

Jeg adopterer gjerne, jeg trenger ikke å føre mine gener videre. Det er mamma rollen jeg elsker, det er den som gjør mitt liv verdt å leve! Om jeg er biologisk mamma eller adoptiv, det har ingenting å si. Barna er like verdifulle og unike og vakre, og underfulle osv! Åååååååååååååh!

 

Det er bortimot umulig å konsentrere seg på jobb… jeg bare tenker på dette med baby. At det ikke er noe baby i magen min… at jeg ikke aner når eller om det kan komme noe baby der heller… det gjør meg trist. jeg vil vekk fra dette triste. sove til neste EL, prøve, sove til “tante” er ventet, teste, sove til neste EL… osv. Jeg må gjøre noe! Jeg orker ikke dette… sitter fast i sirup. all denne magen (jeg har stor mage ettersom jeg er stor og har spist masse mat og har SLAPPE muskler i magen) til ingen nytte!! ser veldig gravid ut, men det er bare lureri, det er jo ingen der og de andre damene på lekeplassen som har baby i magen har mye mindre mage enn meg… og alle lurer sikkert på om jeg er gravid. og det er jeg ikke, men jeg vil gjerne være det, og ingen tør å spørre, for sånt spør man jo ikke om før man er ganske sikker. og jeg er trist. Bare trist!

Gidder ikke tenke konstruktivt. Vil være trist og lei meg! Forbanna på alt og alle! Vil ingenting! H§%&#¤##/s verden! Sinna på Gud også!