I dette intervjuet, “Coping With Infertility”, snakker professor Marie Meaney om utfordringene et barnløst ektepar kan møte og den mulige åndelige trøsten de kan finne med å forsone seg med sitt “kors” (altså sin skjebne). Professoren er tydeligvis barnløs selv, og svarer veldig bra!
Dette henvender seg jo i utgangspunktet til katolikker, men barnløse par med annen trostilhørighet kan sikkert også finne trøst her.
Enda en negativ test i dag… nå må jeg vel klare å slå meg til ro med at det ikke er noen baby i magen min… Men, så lenge “tante” enda ikke er kommet så tenker jeg at det er noe galt med testen… kanskje er det en baby der likevel… er det ikke 99,9% sikre tester? Det betyr jo at det er 0,1% sjanse for at testen ikke er sikker… 
jeg blir altså oppgitt over meg selv…
Typisk meg er at ting enten er 
eller 
! Og det blir ikke bedre av at systemet ikke fungerer som det skal. Hadde nå bare “tante” kommet så jeg kunne fungere normalt, men neida, denne gangen skulle det visst gå mer enn de vanlige fem ukene mellom hvert besøk. Og det er ikke godt å si når “tante” kommer, så hvordan i all verden skal jeg klare å regne ut når EL er neste gang? DETTE BLIR BARE UMULIG! har bare lyst å gi opp. Alt er liksom mindre viktig enn å bli gravid. Jada, jeg har masse hobbier og ting jeg kan gjøre… men jeg vil bare få en baby i magen. (og helst uten å måtte ha sex så mange ganger… kunne ikke en vært nok?) Og jeg er fullstendig klar over at stress kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.
I stedet for å sette meg ned og være trist, sint og lei meg, burde jeg være rolig, konstruktiv og tolmodig. Jeg burde tenke at dette er opp til Gud, så dette kommer når det kommer, ta det med ro og nyt livet og det jeg har i dag. Vær takknemlig for den fine ungen du allerede har, husk det er mange som ikke får barn i det hele tatt! Dere har ikke prøvd så lenge, det går sikkert, gi deg ett år før du begynner å stresse og være utålmodig. Tenk på fordelene med å ha bare en, billigere, mindre arbeid, mer egentid, slipper å føde en gang til, kan gi all oppmerksomheten til den vi har fra før, ingen sjalusi eller søsken-krangling.
Men, det er bare med fornuften jeg kan tenke sånn, følelsene, de har sine egne tanker: jeg ønsker meg en baby, en liten søt, myk, god, deilig baby. En sånn fin liten en som jeg hadde første gangen, men nå skal jeg nyte det mer, nå skal jeg bare kose meg med babyen. Det gikk jo så fort sist, hvorfor ikke denne gangen? Jeg ønsker meg bare en til, det er vel ikke for mye å be om? Hvorfor kan ikke Gud gi meg det nå? Det passer så bra nå, det er så mange andre som skal ha, så kan vi gå trilleturer sammen til neste år… det passer med aldersforskjellen på barna. Det er jo mange som får mange barn, da, og som de nødvendigvis ikke fortjener eller tar seg særlig godt av! Jeg trenger ikke all egentiden, jeg trenger ikke pengene, jeg vil bare ha en baby!!! Det er å være mamma som gir livet mitt mening, og jeg har mer kjærlighet å gi, jeg har det som trengs for å bli en god mor. La meg få være mamma til mer enn en! Jeg har jo mer å gi!!! Hører du det Gud? Jeg bryr meg ikke noe om det er egenfødte eller andres biologiske barn, jeg vil være mamma til mer enn en! Ellers er det sløs med mine mamma-ressurser!
Jeg adopterer gjerne, jeg trenger ikke å føre mine gener videre. Det er mamma rollen jeg elsker, det er den som gjør mitt liv verdt å leve! Om jeg er biologisk mamma eller adoptiv, det har ingenting å si. Barna er like verdifulle og unike og vakre, og underfulle osv! Åååååååååååååh!
Det er bortimot umulig å konsentrere seg på jobb… jeg bare tenker på dette med baby. At det ikke er noe baby i magen min… at jeg ikke aner når eller om det kan komme noe baby der heller… det gjør meg trist. jeg vil vekk fra dette triste. sove til neste EL, prøve, sove til “tante” er ventet, teste, sove til neste EL… osv. Jeg må gjøre noe! Jeg orker ikke dette… sitter fast i sirup. all denne magen (jeg har stor mage ettersom jeg er stor og har spist masse mat og har SLAPPE muskler i magen) til ingen nytte!! 
ser veldig gravid ut, men det er bare lureri, det er jo ingen der og de andre damene på lekeplassen som har baby i magen har mye mindre mage enn meg… og alle lurer sikkert på om jeg er gravid. og det er jeg ikke, men jeg vil gjerne være det, og ingen tør å spørre, for sånt spør man jo ikke om før man er ganske sikker. og jeg er trist. Bare trist!
Gidder ikke tenke konstruktivt. Vil være trist og lei meg! Forbanna på alt og alle! Vil ingenting! H§%&#¤##/s verden! Sinna på Gud også!
Enn så lenge i alle fall… Tok ikke noe test i dag tidlig. Gidder ikke kaste bort 90,- på et negativt resultat. Så nå venter jeg i stedet på “tante” sånn at jeg kan komme meg inn i neste syklus og se fremover… Mens jeg sloss mot min automatiske “ta-sorgene-på-forskudd” tankegang. Fordi det ikke gikk denne gangen, så kommer det ALDRI til å gå, tenker jeg… og det er bare å gi opp med en gang i stedet for å innbille meg at jeg kan være så heldig å få en baby til. Og så ender jeg opp med å føle meg dum og teit som tror at jeg kan få det jeg ønsker meg, en baby til. Og jeg blir sint og lei meg. Sint på Gud som ikke gir meg en baby i magen selv om jeg ønsker det. Hva skal jeg med Gud i det hele tatt? Må jeg ikke ordne opp selv kanskje? -Her blir det masse rot og kaos kjenner jeg- Hva skal jeg med en slapp gammel gubbe som sitter oppe på skya si og ser ned på oss mennesker og bare gidder å blande seg inn når han finner det for godt? Ser alle som har det så vondt, og likevel ikke gjør noe med det! Og han skal liksom være allmektig? Jeg skjønner det ikke, og jeg er sint! Jeg er sint og trassig som et lite barn som ikke får viljen sin. JEG VIL HA EN BABY NÅ! Det er nå det passer å bli gravid, det er nå jeg vil det, og da skal det skje!!
Og så har vi min sindige mann som tar alt med ro. Skjer det ikke denne måneden, så kan det skje neste måned… eller han synes han (og vi) har vært så heldige å finne hverandre og få den fine gutten vår, at han føler seg bortskjemt. Skulle vi få en baby til, ville det bare være en bonus, men slett ikke noe vi kan forvente. Vi har jo allerede vært så heldige i forhold til så mange andre som ikke er så heldige som oss. JADA, jeg vet at dette er det mest fornuftige fokuset å ha, fordi det gjør at man blir takknemlig for alt man har i stedet for å fokusere på det man ikke har.
På mange måter føler jeg meg heldig. Jeg vet at livet slett ikke er rettferdig. Og at livet (eller Gud) ikke gir deg det du fortjener. Man må liksom gjøre det beste ut av det… og da er det helt klart lurt og fornuftig og riktig osv å tenke som min mann. La fokuset være på at det er så mange som har det så mye verre enn meg, så jeg har vært heldig i mitt liv… Han har jo riktignok hatt ett lettere liv enn meg, men det er mange som har det verre enn meg også. Mormor også er god på dette med riktig fokus: “vi har så mye å være takknemlig for”. Hun takker Gud for alt som er bra. JEg lurer på hvem jeg skal forbanne eller være sint på for alt som er vondt? Hvis jeg skal takke Gud for alt som er bra, er det han som gir meg de gode tingene? Og hvorfor har han ikke sørget for at mine søsken har det like bra som meg? Det er endel ting her jeg ikke har svar på. Aner ikke helt hvor jeg kan finne dem heller, dette er av de mer eksistensielle spørsmålene i livet… Og det finnes ikke en universell fasit. Noen mener at man har det slik i dette livet fordi man var en god eller dårlig person i sitt forrige liv, og hvis man er en god person i dette livet kan man få det bedre i neste osv. Andre mener at prøvelser og gleder sendes fra Gud. Prøvelsene er Guds test av oss og gjør oss til bedre mennesker. Den sliter jeg med å akseptere! Barnet er da uskyldig fra fødselen av, og jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene den prøvelsen det var å leve sammen med en far som misbrukte meg fysisk og psykisk. Atter andre mener at man er i stand til å gjøre gode og onde ting av seg selv, som en følge av syndefallet, og at Gud går med deg gjennom alle tingene. At Gud ikke er allmektig i den forstand at han har makten over alt og alle, men at det er frivillig om folk vil følge hans regler eller ikke, og derfor er det onde ting i verden, for da synder folk og synd er ting som gjør at man har avstand til Gud (gale ting som Gud ikke vil at menneskene skal gjøre). Jeg holder vel egentlig mest med den siste tanken her.
Jeg tror at Gud finnes. Jeg tror også at det finnes en Djevel. Gud gir menneskene fri vilje, og den kan de bruke som de selv ønsker. Han ønsker at menneskene skal velge å leve slik han sier er rett, men det er det mange som ikke gjør, og derfor er det ondt her i verden. derfor er det noen som lider og har det forferdelig – fordi noen andre lager det vondt for dem! F.eks pga kriging, utnyttelse av jord, mishandling osv. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Hadde min far levd etter Guds regler for rett og galt, hadde ikke mine søsken og jeg hatt det så vondt i dag. Vi hadde hatt en god oppvekst og en sunn bagasje.
