PCOS (Poly Cystic Ovarie Syndrom) september 7, 2008

PCOS er en hormonforstyrrelse. Den vanligste hormonforstyrrelsen hos unge kvinner og rammer mellom 5 og 7% norske kvinner. Man finner forhøyede nivåer av mannlige kjønnshormoner og/eller høye nivåer av insulin.

Kriterier (man må ha 2 av 3 av disse for at diagnosen settes):

1. Sjelden/uregelmessig mens
2. Mannlige kjønnshormoner: Skjegg/hår på magen/bart og/eller forhøyde verdier ved blodprøve
3. PCO utseende eggstokker ved ultralyd (se bildet)

Andre symptomer som ofte (men ikke alltid) er tilstede er:

• Overvekt midje og overkroppen (eplefasong)
• Tynt hodehår med viker
• Kviser/uren hud
• Økt forekomst av diabetes 2/høyt blodtrykk/hjerte- og karsykdommer i familien

Årsaken til PCOS er ukjent, men flere forskjellige mekanismer spiller inn:

• Arvelig
• Forhold i fosterliv og tidlige år
• Livsstil: mindre aktive enn tidligere år – forekomst av overvekt i befolkningen øker

Noen (men ikke alle) med PCOS har vanskeligere for å bli gravid fordi:

• Sjeldnere eggløsning –> sjeldnere mens
• Anaovulatoriske sykler = egg løsner ikke fra eggstokkene
• miljøet i livmoren er endret – befruktede egg har vanskeligere for å feste seg
• økt forekomst av spontanabort
• Økt risiko for svangerskapsdiabetes

 Hva kan kvinnen gjøre selv?

• Vektkontroll for overvektige. Så lite som 5% reduksjon i vekten kan avgjøre om man blir gravid eller ikke.
• Ved overvekt er det økt fare for spontanabort uavhengig av PCOS eller ikke
• Vektreduksjon øker sjanse for ukompliserte svangerskap
• Vektkontroll under svangerskap
• Regelmessig/daglig mosjon

Medisin? Metformin som er en diabetes 2 medisin kan hjelpe, men forskerne er uenige om dette.

Sjokolademelk og mørk sjokolade september 2, 2008

Til tross for at jeg var IRRITABEL og egentlig litt småsur i hele går, greide jeg å la være å spise sjokolade eller godteri. (bare fire kjeks med sjokoladetrekk) Jeg tenkte stort sett ikke på annet enn om jeg skulle kjøpe meg noe sjokolade, så kunne jeg bare være flink i dag i stedet… Hvorfor skal det være så vanskelig? Jeg er visst både fysisk og psykisk avhengig tror jeg.

I dag har jeg nettopp drukket en halv liter litago sjokolademelk, det må være lov, for å stille sjokoladetrangen… problemet er vel at jeg ikke blir lei av sjokoladesmaken, så nå har jeg bare mer lyst på sjokolade enn før jeg drakk denne sjokolademelken… men da har jeg et nytt kompromiss: nemlig mørk sjokolade! Den smaker ikke så godt som melkesjokoladen, derfor spiser jeg mye mindre av den enn jeg ville gjort av en melkesjokolade. Jeg har faktisk tenkt at jeg kan spise så mye mørk sjokolade som jeg vil, fordi den er så sunn, med sine antioksidanter, og fordi jeg ikke liker smaken så godt som melkesjokolade. faktisk langt fra melkesjokoladen!!!

I dag tidlig var jeg morgenkvalm – altså jeg var kvalm, men det er sikkert bare fordi jeg lurer på om jeg er gravid (og har så¨lyst til å være det) at jeg er falskt kvalm… Hvis jeg husker riktig fra forrige gang, så ble jeg ikke kvalm før langt uti leksa (dvs etter at jeg hadde tatt en positiv test) lite sannsynlig derfor at jeg er kvalm sånn lenge før mensen er ventet… prøver å slappe av med dette – men så ser jeg en baby eller en gravid dame – og så kommer lysten igjen! Nå er det i tillegg til naboene som er gravide, denne Palin babyen… I går var det jo snakk om at Sarah Palin ikke var mor til sin siste unge, Trig, men i dag er det altså sånn at den eldste Palin datteren, Bristol, er gravid i 5. måned. Jeg må innrømme at jeg er litt sånn skandalehungrig, derfor leste jeg masse om saken i går… og sjekket bildene som skulle være beviser, og hva ser jeg? En fin liten baby som ser så deilig ut å holde på og klemme! Og Bristol er den som bærer barnet og koser med ham. Sarah Palin selv ser ikke så interessert ut… Og jeg tenker så heldig Sarah Palin er som har fått fem så fine barn… skulle ønske jeg orket å ha så mange! Barn er jo det aller beste i hele verden!

Når det er sagt, denne Sarah Palin er litt pussig… det hevdes at hun er så konservativ og bibeltro kristen, men det må vel være litt selektivt konservativ, det da? For hadde hun sett nøyere etter så står det da virkelig i Bibelen at

“Som i alle de helliges menigheter 34 skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. 35 Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten”. (1. Kor 14:33-35) og “…unge kvinnene å elske mann og barn,  5 leve forstandig og rent, ta ansvar for hjemmet og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.” (Titus 2:4-5)

Jeg lurer på om Sarah Palin lever etter disse reglene når hun vil bli visepresident… hun som er så bibeltro, altså… for min del synes jeg det blir tullete å hevde seg bibeltro når man velger ut noen ting man lever etter, og andre hopper man galant over… i følge disse bibelstedene skulle nemlig Palin ikke stille til valg som visepresident, det er en rolle hvor hun vil måtte lære menn/stå over menn i rang, og i følge bibelen er ikke det riktig. Hun kan umulig få tatt ansvar for hjemmet og underordnet seg sin mann når hun er visepresident…

11 En kvinne skal ta imot opplæring i stillhet og underordne seg i alt. 12 Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille. 13 For Adam ble skapt først og så Eva. (1. Tim 2:11-13)

 

et lite apropos til dette med at mannen er kvinnens hode osv… i filmen “mitt store fete greske bryllup” sier moren til bruden at “mannen er familiens hode, men kvinnen er nakken som får hode til å snu seg”

Har jeg sluttet? september 1, 2008

Har i allefall greid meg så langt i dag uten sjokolade, men jeg må innrømme at konsentrasjonen er det dårlig med, og har ikke fått gjort så mye heller… blir mest internett… ikke bra!

Har utsatt og utsatt denne dagen – vet at jeg må slutte med sjokolade og godteri, men jeg har hatt så mange unnskyldninger for å fortsette. Og så skal jeg slutte i morgen… på det viset blir det jo aldri sluttet… og sånn har jeg gått siden nyttår.

Motivasjon:

1. øke sjansene for å bli gravid
2. orke mer og svette mindre
3. burde skrive helsen her, men jeg har ikke hatt noen helseproblemer pga vekta, så derfor er det vel egentlig ikke en grunn heller…

Nå har jeg ikke noe sjokolade eller godteri hjemme (bare en halv mørk sjokolade – men den er ikke så god, så jeg blir ikke fristet!) så kanskje passer det bra å slutte i dag… og da er jeg sånn helt av altså. Ikke noe godteri eller sjokolade! Eller, jeg kan ha lov til mørk sjokolade  – for den er så kraftig/bitter eller hva jeg skal si – så der blir det ikke fare for store mengder… det er melkesjokoladen som er verst (altså smaker best og vanskeligst å ligge unna). Jeg gidder ikke ha krav og planer og forventninger til trening. Det holder med å slutte med godteri og sjokolade. All bevegelse er bra. Og automatisk blir jeg mer rastløs og beveger meg mer når jeg ikke småspiser mellom måltidene.

Om en uke har jeg ikke lyst på sjokolade lenger… nå skal jeg være sunn og naturlig… nå er det frukt, nøtter osv som gjelder… men for all del, jeg er ikke noe slanke-freak! Jeg orker ikke å tenke på hvor mange gram saus jeg tar på maten eller sånt. Det får være grenser for mat-nazi-opplegg (Grethe Roede)

Motivasjonen mangler august 27, 2008

Energien også. Vil bare sove, sove, sove så dagene går fort.

Hvorfor er jeg ikke motivert til å gå ned noen kilo sånn at jeg kan øke sjansene for å bli gravid? Det er jo helt naturlig at en overvektig kropp ikke er så egnet til graviditet som en normalvektig… det er tungt å være gravid, og naturen passer det kanskje sånn til! Har lest at det kan være snakk om ca 10% nedgang for at det skal hjelpe på fruktbarheten. Nå hadde jeg ikke noe særlig problem med å bli gravid forrige gang, og da var jeg like tung som jeg er nå. Men jeg var veldig sliten etter fødselen. Orket omtrent ingenting. Sånn vil jeg jo ikke ha det en gang til hvis det blir aktuelt! Så jeg burde jo gå ned så mye som mulig før jeg evt blir gravid igjen, og komme meg i så god form som mulig. Det er jo også mer slitsomt med to barn enn med et…

Alt dette vet jeg jo. og jeg vet hva som må til for å nå mitt mål… det er mindre (eller ingenting) sjokolage og godteri, og mer bevegelse/trim. Men jeg kommer ikke igang. Jeg orker ikke tanken på å skulle slitte med sjokolade… vet jo ikke om jeg kan bli fravid en gang, og da har jeg slanket meg til “ingen” nytte… det er tåpelig å si, for helsen har jo nytte av at jeg slanker meg, og jeg ønsker jo å komme i bedre form, sånn at jeg orker mer, og ikke blir så svett og sliten av å gjøre ting vanlige (les slanke) mennesker gjør…

MEN! HVOR FINNER JEG MOTIVASJON???

Sånn som det er nå vil jeg heller være tjukk og infertil og spise sjokolade enn å slutte… tror kanskje ikke riktig på at resultatene vil komme, og dessuten blir jeg redd… som normalvektig kan jeg risikere å bli attraktiv og synlig… det vil jeg ikke… dette er jo beskyttelsen min…!

Åååå – det er så synd på meg… august 13, 2008

Jeg skrev en tåredryppende trist og selvmedlidende mail til min mann i går om hvor ille jeg har det og hvor lei meg jeg er på grunn av at jeg tydeligvis ikke kan få flere barn… vi snakket om det i går kveld og han var egentlig mest irritert på meg. åååå, da ble det enda tristere…

jeg sørger over tapet av et barn som aldri er blitt til… ideen om et barn sørger jeg over… og som om ikke det var nok tristhet… så sitter min venninne, allerede mor til tre, og sier at hun i går testet positivt på baby nr fire… så flott, svarte jeg, og tenkte hva gjør hun riktig som ikke jeg får til? hvorfor skal hun bli gravid med en gang hun tenker at det kunne være fint, og jeg ikke får det til på måneder?

mannen min deler ikke min sorg. han blir irritert på den fordi han synes vi er så heldige allerede. det er ingen selvfølge å få barn, sier han, og trekker frem folk vi kjenner som ikke kan få. feks ei som er manisk-depressiv og har bestemt at det ikke er forenlig med å være mor… hun har jo ikke valgt å være manisk-depressiv… hun er flott med barn og hadde sikkert blitt en kjempegod mamma…

så i dag er jeg ikke så trist… jeg har jo faktisk en flott gutt å glede meg over! han er mer enn noen kan ønske seg av et barn. og så har jeg gjort en telling i kalenderen, og funnet ut at selv om vi har prøvd i 8 måneder er det bare tre måneder timingen har vært potensielt riktig… så kanskje jeg ikke skal gi opp håpet om en baby til helt enda? kanskje jeg skal si som en tidligere kollega (han var riktignok Smiths venner – og det er ikke vi) “vi tar dem vi får”… og så er det jo ikke så ille med 4 år forskjell på barna… mange har dem tettere, med da er det jo også mer slitsomt for foreldrene! min venninne med nr 4 underveis har dem i to kull, og jeg ser jo at det er lettere for henne med baby nr tre når de to første er så store at de ordner alt selv… hun slipper å løpe rundt etter tre små!

det er så mange som snakker om å planlegge barna. planlegge når de skal ha nr 1, 2 osv. hvor lang tid i mellom dem osv. hvordan greier de det? blir det ikke egentlig litt sånn jobb – som enda en oppgave i livet man skal være flink å planlegge og prestere og produsere? jeg sitter med følelsen av å ikke være så flink, siden jeg ikke klarer å planlegge og prestere og produsere når jeg vil. jeg er liksom litt annenrangs kvinne på den måten, men det er jo ikke nødvendigvis sånn! kanskje skal jeg forsøke å slippe opp kontrollen, og ta i mot det som kan komme… om det tar et eller to år til, så er det jo verdt det! (bare det kommer noe!!).

gynekologen har sagt jeg kan begynne på medisin som stimulerer eggløsning, men jeg vet ikke, det er også sjanse for at det blir mer enn en unge om gangen… og det trenger jeg ikke altså.

Lykke: vær fornøyd med det du har, i stedet for å lengte etter noe du ikke har… august 11, 2008

JADA, for F…!! Advarsel: veldig pms påvirket ytring!

Jeg har jo så j….. mye å være takknemlig :| for! Alt er jo så forbanna bra i livet mitt! Hva f… klager jeg for da? Tenk på alle som ikke har det halvparten så forbanna bra som meg! Mine problemer er jo bare luksusproblemer i forhold til dem som virkelig har det vondt og vanskelig i livet! Skjerp deg! Ta deg sammen! Fokuser på det positive, det konstruktive, se fremover, gled deg over det du har, i stedet for å lengte etter det du ikke har…! Hva godt kommer det ut av å være misfornøyd og sint? Hvem tjener på det?

Men, saken er den, at jeg ønsker meg en baby til, og det får jeg altså ikke! Nå er den forbanna m….. rett rundt hjørnet (vært premenstruell i over en uke allerede), og da kommer skuffelsen over at “babyrommet” fremdeles er tomt. Alle rundt meg klarer å lage mer enn én baby, bare ikke jeg!

Selv om jeg denne gangen var mye mer avslappet enn i juni (da stresset jeg så mye at hele systemet hang seg opp og den forbanna m’en kom ikke før langt ut i juli), så er jo håpet der hver gang… kanskje det endelig kan lykkes?

Og samtidig vet jeg jo med fornuften at jeg ikke har forsøkt så lenge (bare siden januar), og at det er mange (ingen jeg kjenner) som prøver mye lenger enn meg før det lykkes. Og så har vi jo allerede en herlig gutt, det er jo mange som ikke får noen i det hele tatt… osv osv. Alt dette skal liksom gjøre at skuffelsen og tristheten ikke skal være så stor. Det gjør ikke det altså! For jeg ser den fantastiske gutten vår og tenker, hvorfor kan vi ikke få en til? Når kombinasjonen av min manns og mine gener blir så bra som dette, da gjør vi jo verden en tjeneste med å få en til baby. Da jeg trodde at jeg ikke kunne få baby i det hele tatt, da var det lettere å akseptere at det ikke kom noen, jeg var jo innstilt på å adoptere. Men så fikk jeg en frekk dame fra Stavanger kommunes barne-et-eller-annet som sa at “du kan ikke fly til psykolog når du skal adoptere”, da jeg ærlig som jeg er, svarte at jeg sliter litt med min psykiske helse… Heldigvis var gutten vår allerede underveis da, og ikke en sjel har nevnt noe som helst om at jeg ikke duger som mamma fordi om jeg får litt psykiatrisk hjelp. Tvert i mot! Alle sier jeg er en god mor!

Mannen min sier at det kommer når vi er klar for det. Det er jo bare piss!  Han som ikke tror på Gud eller noen ting, han tror at “noen” gir oss en baby i magen når “vi er klar for det”. Skal liksom hormonene mine forstå når vi er klar for det? For det er jo dem det er noe galt med! Det er de som ødelegger og roter i systemer og sykluser. Helv….s hormoner! Alltid skal det være noe galt med meg!

Ikke bare er jeg 100 ganger så sinna som andre folk (det er ikke en overdrivelse!), dobbelt så tung som jeg burde være, har hårvekst på haka (gutten min kaller det skjegg), har dobbelt så masse følelser som andre folk (fucker opp hverdagen), jeg har også rot i hormonene som gjør eggløsningen rotete. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg bare skal ha en unge hele livet. Det er j….. trist å tenke på ikke fordi den ungen ikke er bra nok, neida han er perfekt, men fordi det alltid vil være et savn etter den vi ikke fikk… jeg ser på gutten og tenker at hans søster eller bror ville være like så perfekt, men det skal vi altså ikke få oppleve…

Jeg vet ikke om jeg orker å begynne på en adopsjonsprosess med godkjenning av oss som foreldre, hjemmet osv. Ydmykende, tøff og vanskelig er det sikkert, å skulle bli vurdert av fremmede fag folk som ved hjelp av noen besøk og noen samtaler skal kunne vurdere om vi er skikket som adoptivforeldre. Det burde jo telle at vi har en velfungerende gutt fra før. Men da sier de sikkert bare at ja, vi får kose oss med han, men noen flere, nei det kan det ikke bli.

Så skal jeg gå sånn resten av livet med et hull inni meg… et evig savn etter en unge som aldri ble til, som vi aldri fikk kjenne, som aldri fikk oppleve oss som foreldre (vi er nemlig veldig gode!) og ikke minst – aldri fikk oppleve å ha en fantastisk storebror! Han er så snill og omtenksom, så naturlig medfølende, han er glad og morsom, han er drømmebroren!

Og hver gang jeg ser en dame (og dem er det mange av, naboer og familie) med gravid mage, så skal jeg gråte litt inni meg for at det ikke er jeg som får oppleve dette. F…s hormoner, og alt annet som er GALT!

System med feil… juni 30, 2008

Enda en negativ test i dag… nå må jeg vel klare å slå meg til ro med at det ikke er noen baby i magen min… Men, så lenge “tante” enda ikke er kommet så tenker jeg at det er noe galt med testen… kanskje er det en baby der likevel… er det ikke 99,9% sikre tester? Det betyr jo at det er 0,1% sjanse for at testen ikke er sikker… jeg blir altså oppgitt over meg selv…

Typisk meg er at ting enten er eller ! Og det blir ikke bedre av at systemet ikke fungerer som det skal. Hadde nå bare “tante” kommet så jeg kunne fungere normalt, men neida, denne gangen skulle det visst gå mer enn de vanlige fem ukene mellom hvert besøk. Og det er ikke godt å si når “tante” kommer, så hvordan i all verden skal jeg klare å regne ut når EL er neste gang? DETTE BLIR BARE UMULIG! har bare lyst å gi opp. Alt er liksom mindre viktig enn å bli gravid. Jada, jeg har masse hobbier og ting jeg kan gjøre… men jeg vil bare få en baby i magen. (og helst uten å måtte ha sex så mange ganger… kunne ikke en vært nok?) Og jeg er fullstendig klar over at stress kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

I stedet for å sette meg ned og være trist, sint og lei meg, burde jeg være rolig, konstruktiv og tolmodig. Jeg burde tenke at dette er opp til Gud, så dette kommer når det kommer, ta det med ro og nyt livet og det jeg har i dag. Vær takknemlig for den fine ungen du allerede har, husk det er mange som ikke får barn i det hele tatt! Dere har ikke prøvd så lenge, det går sikkert, gi deg ett år før du begynner å stresse og være utålmodig. Tenk på fordelene med å ha bare en, billigere, mindre arbeid, mer egentid, slipper å føde en gang til, kan gi all oppmerksomheten til den vi har fra før, ingen sjalusi eller søsken-krangling.

Men, det er bare med fornuften jeg kan tenke sånn, følelsene, de har sine egne tanker: jeg ønsker meg en baby, en liten søt, myk, god, deilig baby. En sånn fin liten en som jeg hadde første gangen, men nå skal jeg nyte det mer, nå skal jeg bare kose meg med babyen. Det gikk jo så fort sist, hvorfor ikke denne gangen? Jeg ønsker meg bare en til, det er vel ikke for mye å be om? Hvorfor kan ikke Gud gi meg det nå? Det passer så bra nå, det er så mange andre som skal ha, så kan vi gå trilleturer sammen til neste år… det passer med aldersforskjellen på barna. Det er jo mange som får mange barn, da, og som de nødvendigvis ikke fortjener eller tar seg særlig godt av! Jeg trenger ikke all egentiden, jeg trenger ikke pengene, jeg vil bare ha en baby!!! Det er å være mamma som gir livet mitt mening, og jeg har mer kjærlighet å gi, jeg har det som trengs for å bli en god mor. La meg få være mamma til mer enn en! Jeg har jo mer å gi!!! Hører du det Gud? Jeg bryr meg ikke noe om det er egenfødte eller andres biologiske barn, jeg vil være mamma til mer enn en! Ellers er det sløs med mine mamma-ressurser!

Jeg adopterer gjerne, jeg trenger ikke å føre mine gener videre. Det er mamma rollen jeg elsker, det er den som gjør mitt liv verdt å leve! Om jeg er biologisk mamma eller adoptiv, det har ingenting å si. Barna er like verdifulle og unike og vakre, og underfulle osv! Åååååååååååååh!

 

Det er bortimot umulig å konsentrere seg på jobb… jeg bare tenker på dette med baby. At det ikke er noe baby i magen min… at jeg ikke aner når eller om det kan komme noe baby der heller… det gjør meg trist. jeg vil vekk fra dette triste. sove til neste EL, prøve, sove til “tante” er ventet, teste, sove til neste EL… osv. Jeg må gjøre noe! Jeg orker ikke dette… sitter fast i sirup. all denne magen (jeg har stor mage ettersom jeg er stor og har spist masse mat og har SLAPPE muskler i magen) til ingen nytte!! ser veldig gravid ut, men det er bare lureri, det er jo ingen der og de andre damene på lekeplassen som har baby i magen har mye mindre mage enn meg… og alle lurer sikkert på om jeg er gravid. og det er jeg ikke, men jeg vil gjerne være det, og ingen tør å spørre, for sånt spør man jo ikke om før man er ganske sikker. og jeg er trist. Bare trist!

Gidder ikke tenke konstruktivt. Vil være trist og lei meg! Forbanna på alt og alle! Vil ingenting! H§%&#¤##/s verden! Sinna på Gud også!

Lar halmstrået ligge juni 24, 2008

Enn så lenge i alle fall… Tok ikke noe test i dag tidlig. Gidder ikke kaste bort 90,- på et negativt resultat. Så nå venter jeg i stedet på “tante” sånn at jeg kan komme meg inn i neste syklus og se fremover… Mens jeg sloss mot min automatiske “ta-sorgene-på-forskudd” tankegang. Fordi det ikke gikk denne gangen, så kommer det ALDRI til å gå, tenker jeg… og det er bare å gi opp med en gang i stedet for å innbille meg at jeg kan være så heldig å få en baby til. Og så ender jeg opp med å føle meg dum og teit som tror at jeg kan få det jeg ønsker meg, en baby til. Og jeg blir sint og lei meg. Sint på Gud som ikke gir meg en baby i magen selv om jeg ønsker det. Hva skal jeg med Gud i det hele tatt? Må jeg ikke ordne opp selv kanskje? -Her blir det masse rot og kaos kjenner jeg- Hva skal jeg med en slapp gammel gubbe som sitter oppe på skya si og ser ned på oss mennesker og bare gidder å blande seg inn når han finner det for godt? Ser alle som har det så vondt, og likevel ikke gjør noe med det! Og han skal liksom være allmektig? Jeg skjønner det ikke, og jeg er sint! Jeg er sint og trassig som et lite barn som ikke får viljen sin. JEG VIL HA EN BABY NÅ! Det er nå det passer å bli gravid, det er nå jeg vil det, og da skal det skje!!

Og så har vi min sindige mann som tar alt med ro. Skjer det ikke denne måneden, så kan det skje neste måned… eller han synes han (og vi) har vært så heldige å finne hverandre og få den fine gutten vår, at han føler seg bortskjemt. Skulle vi få en baby til, ville det bare være en bonus, men slett ikke noe vi kan forvente. Vi har jo allerede vært så heldige i forhold til så mange andre som ikke er så heldige som oss. JADA, jeg vet at dette er det mest fornuftige fokuset å ha, fordi det gjør at man blir takknemlig for alt man har i stedet for å fokusere på det man ikke har.

På mange måter føler jeg meg heldig. Jeg vet at livet slett ikke er rettferdig. Og at livet (eller Gud) ikke gir deg det du fortjener. Man må liksom gjøre det beste ut av det… og da er det helt klart lurt og fornuftig og riktig osv å tenke som min mann. La fokuset være på at det er så mange som har det så mye verre enn meg, så jeg har vært heldig i mitt liv… Han har jo riktignok hatt ett lettere liv enn meg, men det er mange som har det verre enn meg også. Mormor også er god på dette med riktig fokus: “vi har så mye å være takknemlig for”. Hun takker Gud for alt som er bra. JEg lurer på hvem jeg skal forbanne eller være sint på for alt som er vondt? Hvis jeg skal takke Gud for alt som er bra, er det han som gir meg de gode tingene? Og hvorfor har han ikke sørget for at mine søsken har det like bra som meg? Det er endel ting her jeg ikke har svar på. Aner ikke helt hvor jeg kan finne dem heller, dette er av de mer eksistensielle spørsmålene i livet… Og det finnes ikke en universell fasit. Noen mener at man har det slik i dette livet fordi man var en god eller dårlig person i sitt forrige liv, og hvis man er en god person i dette livet kan man få det bedre i neste osv. Andre mener at prøvelser og gleder sendes fra Gud. Prøvelsene er Guds test av oss og gjør oss til bedre mennesker. Den sliter jeg med å akseptere! Barnet er da uskyldig fra fødselen av, og jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene den prøvelsen det var å leve sammen med en far som misbrukte meg fysisk og psykisk. Atter andre mener at man er i stand til å gjøre gode og onde ting av seg selv, som en følge av syndefallet, og at Gud går med deg gjennom alle tingene. At Gud ikke er allmektig i den forstand at han har makten over alt og alle, men at det er frivillig om folk vil følge hans regler eller ikke, og derfor er det onde ting i verden, for da synder folk og synd er ting som gjør at man har avstand til Gud (gale ting som Gud ikke vil at menneskene skal gjøre). Jeg holder vel egentlig mest med den siste tanken her.

Jeg tror at Gud finnes. Jeg tror også at det finnes en Djevel. Gud gir menneskene fri vilje, og den kan de bruke som de selv ønsker. Han ønsker at menneskene skal velge å leve slik han sier er rett, men det er det mange som ikke gjør, og derfor er det ondt her i verden. derfor er det noen som lider og har det forferdelig – fordi noen andre lager det vondt for dem! F.eks pga kriging, utnyttelse av jord, mishandling osv. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Hadde min far levd etter Guds regler for rett og galt, hadde ikke mine søsken og jeg hatt det så vondt i dag. Vi hadde hatt en god oppvekst og en sunn bagasje.

Baby i magen NÅ! juni 18, 2008

I to år var jeg veldig overbevist om at jeg bare skulle ha ett barn! Jeg synes ingen andre babyer (enn min egen) var søt eller god eller noe som helst. Jeg synes synd på dem som fikk sin første baby, de kunne vente seg et “helvete”… jeg er stadig glad for at jeg aldri mer skal få min første baby! Det er grusomt, men det er verdt det! Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor noen ville seg selv så vondt at de fikk flere enn en baby.

Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.

Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!

Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling… Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste…

Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.

Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!