Perfekt mann? august 26, 2008

I alle de årene jeg har vært kjæreste med og senere gift med mannen min, har jeg følt meg annenrangs i forhold til ham. Jeg har aldri følt at jeg har vært bra nok, at han har vært fornøyd med meg. Han får liksom til alt. Han er rolig, blid og i godt humør. Han gjør masse husarbeid, jobber 100% og trener. Jeg er deprimert, sliter med spiseforstyrrelse, liker meg best i go’ stolen, blir fort sint og irritert, gjør lite husarbeid. Jeg skjønner ikke hvorfor han gidder å holde ut med meg. Jeg hadde ikke orket å være sammen med ham om han var som meg.

Han svarer at jeg er snill og at han er glad i meg. Men det skjønner jeg ikke. Jeg er ikke snill. Jeg har et ønske om å være snill, men i største delen av tiden greier jeg det ikke. Jeg takler ikke at han kritiserer meg eller bemerker noe som ikke er bra nok. Det tar jeg som et bevis på at jeg er fullstendig udugelig og at han vet det og vil fortelle meg det. Da svarer jeg med å kjefte og si stygge ting til ham. Vet at man i et forhold må ha lov til å komme med kritikk på en ordentlig måte, men det sliter jeg veldig med. Dvs jeg kritiserer ham masse, men jeg takler ikke hvis det kommer noe fra ham.

Jeg trives ikke sammen med ham. Hele tiden tenker jeg bare på at jeg ikke er bra nok, at han sikkert er misfornøyd med meg og lurer på når han skal gå. Når skal han våkne opp og innse at jeg ikke er noe å samle på? Føler meg sikker på at det skjer før eller siden…

I går prøvde jeg å ta opp noe som var vanskelig å snakke om. Han er skikkelig dårlig på å snakke om følelsesting – han sier alltid noe feil som sårer meg uten at han mente å gjøre det. Fordi han gjør de samme feilene hver gang jeg vil snakke om noe vanskelig, tenker jeg at han ikke egentlig bryr seg om meg siden han ikke lærer av sine feil…

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hjemmelivet tapper meg fullstendig for energi. Det burde være motsatt, at hjemme var en god plass å være, en plass som ga meg overskudd og mer energi. Orker ikke å være nr 2, hele tiden vite at jeg kommer aldri til å slå ham i noen form – kommer alltid til å være mer sint og irritert, mer følelsesstyrt, vanskeligere å ha med å gjøre, mer sårbar… uff!

På jobb er det andre stedet jeg mistrives. Altså, folkene er greie, oppgavene stort sett i orden, men jeg sliter med depresjon og nå blir det høst og alt blir mørkere og jeg kommer til å slite mer… og jeg tør ikke fortelle noen åssen jeg har det, for da jeg ble ansatt her sa jeg at jeg ikke kom til å bli sykemeldt pga psykiske ting. Det ble jeg i min forrige jobb. Men, jeg sliter seriøst med å orke å stå opp om morgenen, kjenner etter om jeg kan være litt syk kanskje, så jeg kan bli hjemme… og på jobb klarer jeg bare å jobbe halve tiden, resten sitter jeg på internett… konsentrasjon og arbeidslyst – hva er det?

Hva skal jeg gjøre?

Lysegrått august 19, 2008

Denne (se bildet) er veldig god!! Må prøves av alle sjokoholikere! Apropos “-holiker”, jeg er nok ikke akkurat i faresonen når det gjelder å bli alkoholiker, for det var ikke noe problem å ikke drikke i går, selv om jeg hadde en litt turbulent dag på jobb! Sjokoladen dekker fremdeles behovet for beroligende middel… men jeg fikk da i alle fall ut en god del følelser og litt agresjon i forrige blog post… og det er jo bra…

Naboens mage vokser og vokser… hun har nemlig en baby inni der… det gjør vondt hver gang jeg ser den magen hennes… for all del, jeg unner henne gleden over en ny baby, men jeg skulle ønske jeg også hadde en baby i magen… men hva hjelper det å ønske… ingen blir vel gravid av det! Så et program på tv i går, de besøkte tre danske familier som hadde adoptert barn. Jeg gråt litt da jeg så hvor glade mammaene var i sine adopterte barn, jeg vet jo hvor glad man blir i et barn, og det er uansett om du har født det selv eller ikke. Og så ble jeg trist da jeg tenkte på at jeg sikkert aldri blir godkjent for adopsjon. De kommer sikkert til å si at man kan ikke ha psykiske “plager” når man skal adoptere…

Og sånn som det ser ut nå kommer jeg sikkert alltid til å ha noe psykiske greier… jeg kommer sikkert alltid til å være litt deprimert i perioder… kommer sikkert alltid til å føle sterkere enn gjennomsnittet (og de normale?) alltid være ekstra sårbar… alltid reagere sterkere når jeg hører om overgrep og incest… reddere enn andre for om mitt barn skal oppleve noe sånt… Jeg bærer jo med meg de sårene og arrene jeg har fått, og de preger meg i dag. Jeg hadde vært noe annerledes dersom jeg hadde hatt en annerledes oppvekst. Men jeg har jo forsont meg med at sånn er det, og jeg har jobbet utrolig bra i terapi og er kommet kjempelangt. Kanskje så langt som det går an å komme for meg. Føler litt at det er på tide å stoppe opp og si “sånn er jeg”… kan alltids jobbe med noen småting, og vil alltids utvikle meg og vokse, men jeg skal ikke forandre på store og viktige ting… det går ikke, det er ikke så mye mer igjen å jobbe med… noen ting jobber jeg fremdeles med sånn litt underbevisst – ved at jeg tør å gjøre ting som jeg før ikke tørte o.l.

Men jeg tror jeg bestandig vil kunne ha godt av noe samtaleterapi fra tid til annen. Frykter at adopsjonsgodkjenningsmyndighetene vil se på det som et svakhetstegn, mens jeg tenker at det er jo ikke mer svakhet enn om noen trenger hjelp for en eller annen fysisk plage. Jeg er jo sikker på at barnet mitt ikke på noen måte lider for at jeg har mine psykiske ting… Hverken nå eller senere. Jeg er jo fast bestemt på å være så god mor for ham som mulig, og jobber i terapi med de tingene jeg trenger å jobbe med for å være en god mor! Jeg er veldig bevisst, tenker mye, og får positive tilbakemeldinger fra andre på det.

Jeg har ingenting å gi! juni 5, 2008

Har ingen grunn til å være deprimert nå. Alt går bra, jobb, hjemme, fint vær, sol, sommer, alle er glade, is, lite klær. Hvorfor er det mørkt inni meg da?

Orker ikke snakke med noen, kan de ikke bare la meg være? Svarer på spørsmål, men begynner ikke en samtale selv. Jeg blir fort sliten, det er jo folk overalt! Inntrykk overalt. Jeg føler meg hudløs, alle inntrykk går rett inn, alle skal ta på meg, kjenne på hudløsheten min, og det gjør vondt! Hvor er beskyttelsen? Hvor er verneutstyret mitt? Det er borte, og jeg kan ikke finne det. Det er defekt. 200g Freia melkesjokolade og 150g vingummi hjelper ikke lenger. Jeg kan ikke øke “dosen”, det er allerede for galt at jeg har i meg så masse… jeg er jo ikke så lett og liten fra før.

Jeg klarer ikke ta innover meg all verdens urett og lidelse og nød og død, samtidig som jeg skal fungere selv, jobbe, være kone og mor, venninne og søster, datter osv.

På jobb skal folk snakke med meg, i gatene på vei til bussen er det masse mennesker, på bussen er det masse folk som snakker (riktignok ikke til meg, men jeg orker ikke høre på hverdagspjattet deres!), hjemme er det folk (mann og barn) som jeg skal snakke med/til og lytte til. JEG HAR INGENTING Å GI! Det er nemlig helt tomt inni meg, og jeg føler at jeg spiller interessert i det folk forteller. Egentlig går det inn det ene øret og ut det andre. For jeg orker ikke å ta i mot alt det jeg hører! Orker ikke alle inntrykkene, hvor skal jeg gjøre av dem? ”Mottakerboksen” er vekk! 

Jeg vil bare være alene! Uten noen som trenger noe fra meg. Bare lyst til å ta med hunden og dra til et sted uten andre folk. Hun trenger ikke annet enn kos, et fang, litt mat og vann, og tur. Hun er nærmere meg enn noen andre. Hun krever ingenting. Hun gir og gir og gir, og forventer bare enkle ting igjen. Helt annerledes enn med mennesker.

Jeg drømmer om et lite hus langt fra folk, med utsikt til havet, enkel standard, peis, pledd. Sitte foran peisen med pledd, levende lys, hunden på fanget. Kanskje bare høre klassisk musikk, eller lese bok. Sitte ute, se på havet, ikke trenge å tenke, bare se på havet som “går av seg selv”. Gå tur med hunden. Uten bånd. La henne løpe fritt omkring, se vinden leke med ørene hennes. Kjenne på naturkreftene – jeg og mine problemer blir så små ved havet. Spesielt når det blåser. Jeg er bare et bittelite menneske i en stor verden, og mine store problemer krymper så fint når jeg ser hvilke krefter vinden og havet har.

Det er bare en drøm. Blir aldri realisert. Vi har ikke noen hytte som er sånn, og vi har ikke råd til å kjøpe.  

———————————————

Og så kan jeg bli så sinna eller irritert på meg selv! Buhu, hva er det nå jeg klager over! Jeg har jo alt man kan ønske seg: jobb, snill og fin sønn, snill og fin mann, snill og fin hund, fin leilighet, bil, nok penger… Og likevel er jeg DEPRIMERT. Hvorfor?

Helt tom innvendig. Jeg er bare et skall. Går rundt på autopilot. Ingenting gir glede. Sommer er tiden for glede, smil, moro, og alt som har med sol å gjøre. Alle skal være som små soler, lyse opp hverandres hverdag. Gå med fargerike klær for å prise sommeren. Jeg har i et par uker gjort det selv. Knall rosa t-skjorte, skjørt, brune legger, ankelpynt, lakkerte negler. Det har vært en hard kamp mot det destruktive spøkelset. Kanskje det er derfor jeg er deprimert? Jeg er tom etter kampen! Men, jeg gir ikke opp. Det destruktive spøkelset skal ALDRI få vinne over meg!