Jeg er på jobb, men mentalt er jeg alle andre steder… september 23, 2008

Eller egentlig ingen steder, for jeg klarer ikke å konsentrere meg… Er sulten, men jeg har spist frokost og det er en stund til lunsj. Veldig urolig inni meg, rastløs på en måte. Vil ikke sitte her og jobbe med PC’en, vil heller ut i skogen og gå tur med hunden, og så hjem og kose oss i go’ stolen, med radio, te og strikking…

Er så trøtt at jeg kunne sovnet her på jobb. Det er bare tirsdag, men skulle ønske det var helg snart… det er så kjedelig her… Ingen steder å ta seg pause… bare på do

M er en uke for sen –> kan det bety baby? Negativ test sist uke, så jeg venter egentlig på M, men hvor blir den av? Frustrert over dette rotete systemet mitt!

Slankemafiaen? august 12, 2008

Selv om jeg har mest lyst til å bare sitte hjemme og fordi jeg ALDRI kommer til å få en baby til, så kan jeg jo ikke det. Må på jobb, og må prøve å gjøre noe der… og jeg får ikke noe mer baby i magen ved å sitte og gråte. Så jeg vil være litt konstruktiv, og sjekker nettet etter info om PCOS (Poly Cystisk Ovarie Syndrom). Og selvsagt skal det stå noe om at det er ekstra viktig for damer med PCOS å spise sunt og riktig. Veldig mange med PCOS er overvektige, og det har noe med blodsukkeret/insulinen å gjøre. Spørsmålet er om det virkelig hjelper for meg med PCOS å gå ned i vekt eller om dette bare er slankemafiaen som benytter en mulighet til å fortelle folk at de må være slanke.

Hvis jeg visste at det ville hjelpe meg til å bli gravid, det å gå ned i vekt, da ville det være en motivasjonsfaktor. Men forrige gang jeg ble gravid, var jeg like stor som jeg er nå. Jeg har ikke lyst til å ofre godteriet og slite med å gå ned i vekt hvis det er “forgjeves”…

Burde sikkert gått ned i vekt uansett altså, komme under 100 – det er målet mitt. For å orke mer, og for å redusere faren for alle mulige problemer osv. Men, og det er et stort men!, hvis jeg skal bruke en ny baby som motivasjon, så er den høyst usikker ettersom jeg ikke vet om det hjelper noen ting, eller om jeg i uansett kan få en baby.

Burde jeg ikke være villig til å prøve?

Det er så vanskelig å gi opp sjokoladen!! Jeg blir sur, irritert og sint bare ved tanken på å gi den opp! Det re min trygghet i en kaotisk verden. Nå skal den tas fra meg, og jeg blir usikker og redd. Dessuten er det SKUMMELT å skulle få mer energi og bli sånn rastløs… som jeg blir når jeg ikke spiser sjokolade hver dag. JEG VIL IKKE!

Lykke: vær fornøyd med det du har, i stedet for å lengte etter noe du ikke har… august 11, 2008

JADA, for F…!! Advarsel: veldig pms påvirket ytring!

Jeg har jo så j….. mye å være takknemlig :| for! Alt er jo så forbanna bra i livet mitt! Hva f… klager jeg for da? Tenk på alle som ikke har det halvparten så forbanna bra som meg! Mine problemer er jo bare luksusproblemer i forhold til dem som virkelig har det vondt og vanskelig i livet! Skjerp deg! Ta deg sammen! Fokuser på det positive, det konstruktive, se fremover, gled deg over det du har, i stedet for å lengte etter det du ikke har…! Hva godt kommer det ut av å være misfornøyd og sint? Hvem tjener på det?

Men, saken er den, at jeg ønsker meg en baby til, og det får jeg altså ikke! Nå er den forbanna m….. rett rundt hjørnet (vært premenstruell i over en uke allerede), og da kommer skuffelsen over at “babyrommet” fremdeles er tomt. Alle rundt meg klarer å lage mer enn én baby, bare ikke jeg!

Selv om jeg denne gangen var mye mer avslappet enn i juni (da stresset jeg så mye at hele systemet hang seg opp og den forbanna m’en kom ikke før langt ut i juli), så er jo håpet der hver gang… kanskje det endelig kan lykkes?

Og samtidig vet jeg jo med fornuften at jeg ikke har forsøkt så lenge (bare siden januar), og at det er mange (ingen jeg kjenner) som prøver mye lenger enn meg før det lykkes. Og så har vi jo allerede en herlig gutt, det er jo mange som ikke får noen i det hele tatt… osv osv. Alt dette skal liksom gjøre at skuffelsen og tristheten ikke skal være så stor. Det gjør ikke det altså! For jeg ser den fantastiske gutten vår og tenker, hvorfor kan vi ikke få en til? Når kombinasjonen av min manns og mine gener blir så bra som dette, da gjør vi jo verden en tjeneste med å få en til baby. Da jeg trodde at jeg ikke kunne få baby i det hele tatt, da var det lettere å akseptere at det ikke kom noen, jeg var jo innstilt på å adoptere. Men så fikk jeg en frekk dame fra Stavanger kommunes barne-et-eller-annet som sa at “du kan ikke fly til psykolog når du skal adoptere”, da jeg ærlig som jeg er, svarte at jeg sliter litt med min psykiske helse… Heldigvis var gutten vår allerede underveis da, og ikke en sjel har nevnt noe som helst om at jeg ikke duger som mamma fordi om jeg får litt psykiatrisk hjelp. Tvert i mot! Alle sier jeg er en god mor!

Mannen min sier at det kommer når vi er klar for det. Det er jo bare piss!  Han som ikke tror på Gud eller noen ting, han tror at “noen” gir oss en baby i magen når “vi er klar for det”. Skal liksom hormonene mine forstå når vi er klar for det? For det er jo dem det er noe galt med! Det er de som ødelegger og roter i systemer og sykluser. Helv….s hormoner! Alltid skal det være noe galt med meg!

Ikke bare er jeg 100 ganger så sinna som andre folk (det er ikke en overdrivelse!), dobbelt så tung som jeg burde være, har hårvekst på haka (gutten min kaller det skjegg), har dobbelt så masse følelser som andre folk (fucker opp hverdagen), jeg har også rot i hormonene som gjør eggløsningen rotete. Og jeg klarer ikke slå meg til ro med at jeg bare skal ha en unge hele livet. Det er j….. trist å tenke på ikke fordi den ungen ikke er bra nok, neida han er perfekt, men fordi det alltid vil være et savn etter den vi ikke fikk… jeg ser på gutten og tenker at hans søster eller bror ville være like så perfekt, men det skal vi altså ikke få oppleve…

Jeg vet ikke om jeg orker å begynne på en adopsjonsprosess med godkjenning av oss som foreldre, hjemmet osv. Ydmykende, tøff og vanskelig er det sikkert, å skulle bli vurdert av fremmede fag folk som ved hjelp av noen besøk og noen samtaler skal kunne vurdere om vi er skikket som adoptivforeldre. Det burde jo telle at vi har en velfungerende gutt fra før. Men da sier de sikkert bare at ja, vi får kose oss med han, men noen flere, nei det kan det ikke bli.

Så skal jeg gå sånn resten av livet med et hull inni meg… et evig savn etter en unge som aldri ble til, som vi aldri fikk kjenne, som aldri fikk oppleve oss som foreldre (vi er nemlig veldig gode!) og ikke minst – aldri fikk oppleve å ha en fantastisk storebror! Han er så snill og omtenksom, så naturlig medfølende, han er glad og morsom, han er drømmebroren!

Og hver gang jeg ser en dame (og dem er det mange av, naboer og familie) med gravid mage, så skal jeg gråte litt inni meg for at det ikke er jeg som får oppleve dette. F…s hormoner, og alt annet som er GALT!

System med feil… juni 30, 2008

Enda en negativ test i dag… nå må jeg vel klare å slå meg til ro med at det ikke er noen baby i magen min… Men, så lenge “tante” enda ikke er kommet så tenker jeg at det er noe galt med testen… kanskje er det en baby der likevel… er det ikke 99,9% sikre tester? Det betyr jo at det er 0,1% sjanse for at testen ikke er sikker… jeg blir altså oppgitt over meg selv…

Typisk meg er at ting enten er eller ! Og det blir ikke bedre av at systemet ikke fungerer som det skal. Hadde nå bare “tante” kommet så jeg kunne fungere normalt, men neida, denne gangen skulle det visst gå mer enn de vanlige fem ukene mellom hvert besøk. Og det er ikke godt å si når “tante” kommer, så hvordan i all verden skal jeg klare å regne ut når EL er neste gang? DETTE BLIR BARE UMULIG! har bare lyst å gi opp. Alt er liksom mindre viktig enn å bli gravid. Jada, jeg har masse hobbier og ting jeg kan gjøre… men jeg vil bare få en baby i magen. (og helst uten å måtte ha sex så mange ganger… kunne ikke en vært nok?) Og jeg er fullstendig klar over at stress kan gjøre det vanskeligere å bli gravid.

I stedet for å sette meg ned og være trist, sint og lei meg, burde jeg være rolig, konstruktiv og tolmodig. Jeg burde tenke at dette er opp til Gud, så dette kommer når det kommer, ta det med ro og nyt livet og det jeg har i dag. Vær takknemlig for den fine ungen du allerede har, husk det er mange som ikke får barn i det hele tatt! Dere har ikke prøvd så lenge, det går sikkert, gi deg ett år før du begynner å stresse og være utålmodig. Tenk på fordelene med å ha bare en, billigere, mindre arbeid, mer egentid, slipper å føde en gang til, kan gi all oppmerksomheten til den vi har fra før, ingen sjalusi eller søsken-krangling.

Men, det er bare med fornuften jeg kan tenke sånn, følelsene, de har sine egne tanker: jeg ønsker meg en baby, en liten søt, myk, god, deilig baby. En sånn fin liten en som jeg hadde første gangen, men nå skal jeg nyte det mer, nå skal jeg bare kose meg med babyen. Det gikk jo så fort sist, hvorfor ikke denne gangen? Jeg ønsker meg bare en til, det er vel ikke for mye å be om? Hvorfor kan ikke Gud gi meg det nå? Det passer så bra nå, det er så mange andre som skal ha, så kan vi gå trilleturer sammen til neste år… det passer med aldersforskjellen på barna. Det er jo mange som får mange barn, da, og som de nødvendigvis ikke fortjener eller tar seg særlig godt av! Jeg trenger ikke all egentiden, jeg trenger ikke pengene, jeg vil bare ha en baby!!! Det er å være mamma som gir livet mitt mening, og jeg har mer kjærlighet å gi, jeg har det som trengs for å bli en god mor. La meg få være mamma til mer enn en! Jeg har jo mer å gi!!! Hører du det Gud? Jeg bryr meg ikke noe om det er egenfødte eller andres biologiske barn, jeg vil være mamma til mer enn en! Ellers er det sløs med mine mamma-ressurser!

Jeg adopterer gjerne, jeg trenger ikke å føre mine gener videre. Det er mamma rollen jeg elsker, det er den som gjør mitt liv verdt å leve! Om jeg er biologisk mamma eller adoptiv, det har ingenting å si. Barna er like verdifulle og unike og vakre, og underfulle osv! Åååååååååååååh!

 

Det er bortimot umulig å konsentrere seg på jobb… jeg bare tenker på dette med baby. At det ikke er noe baby i magen min… at jeg ikke aner når eller om det kan komme noe baby der heller… det gjør meg trist. jeg vil vekk fra dette triste. sove til neste EL, prøve, sove til “tante” er ventet, teste, sove til neste EL… osv. Jeg må gjøre noe! Jeg orker ikke dette… sitter fast i sirup. all denne magen (jeg har stor mage ettersom jeg er stor og har spist masse mat og har SLAPPE muskler i magen) til ingen nytte!! ser veldig gravid ut, men det er bare lureri, det er jo ingen der og de andre damene på lekeplassen som har baby i magen har mye mindre mage enn meg… og alle lurer sikkert på om jeg er gravid. og det er jeg ikke, men jeg vil gjerne være det, og ingen tør å spørre, for sånt spør man jo ikke om før man er ganske sikker. og jeg er trist. Bare trist!

Gidder ikke tenke konstruktivt. Vil være trist og lei meg! Forbanna på alt og alle! Vil ingenting! H§%&#¤##/s verden! Sinna på Gud også!

Lar halmstrået ligge juni 24, 2008

Enn så lenge i alle fall… Tok ikke noe test i dag tidlig. Gidder ikke kaste bort 90,- på et negativt resultat. Så nå venter jeg i stedet på “tante” sånn at jeg kan komme meg inn i neste syklus og se fremover… Mens jeg sloss mot min automatiske “ta-sorgene-på-forskudd” tankegang. Fordi det ikke gikk denne gangen, så kommer det ALDRI til å gå, tenker jeg… og det er bare å gi opp med en gang i stedet for å innbille meg at jeg kan være så heldig å få en baby til. Og så ender jeg opp med å føle meg dum og teit som tror at jeg kan få det jeg ønsker meg, en baby til. Og jeg blir sint og lei meg. Sint på Gud som ikke gir meg en baby i magen selv om jeg ønsker det. Hva skal jeg med Gud i det hele tatt? Må jeg ikke ordne opp selv kanskje? -Her blir det masse rot og kaos kjenner jeg- Hva skal jeg med en slapp gammel gubbe som sitter oppe på skya si og ser ned på oss mennesker og bare gidder å blande seg inn når han finner det for godt? Ser alle som har det så vondt, og likevel ikke gjør noe med det! Og han skal liksom være allmektig? Jeg skjønner det ikke, og jeg er sint! Jeg er sint og trassig som et lite barn som ikke får viljen sin. JEG VIL HA EN BABY NÅ! Det er nå det passer å bli gravid, det er nå jeg vil det, og da skal det skje!!

Og så har vi min sindige mann som tar alt med ro. Skjer det ikke denne måneden, så kan det skje neste måned… eller han synes han (og vi) har vært så heldige å finne hverandre og få den fine gutten vår, at han føler seg bortskjemt. Skulle vi få en baby til, ville det bare være en bonus, men slett ikke noe vi kan forvente. Vi har jo allerede vært så heldige i forhold til så mange andre som ikke er så heldige som oss. JADA, jeg vet at dette er det mest fornuftige fokuset å ha, fordi det gjør at man blir takknemlig for alt man har i stedet for å fokusere på det man ikke har.

På mange måter føler jeg meg heldig. Jeg vet at livet slett ikke er rettferdig. Og at livet (eller Gud) ikke gir deg det du fortjener. Man må liksom gjøre det beste ut av det… og da er det helt klart lurt og fornuftig og riktig osv å tenke som min mann. La fokuset være på at det er så mange som har det så mye verre enn meg, så jeg har vært heldig i mitt liv… Han har jo riktignok hatt ett lettere liv enn meg, men det er mange som har det verre enn meg også. Mormor også er god på dette med riktig fokus: “vi har så mye å være takknemlig for”. Hun takker Gud for alt som er bra. JEg lurer på hvem jeg skal forbanne eller være sint på for alt som er vondt? Hvis jeg skal takke Gud for alt som er bra, er det han som gir meg de gode tingene? Og hvorfor har han ikke sørget for at mine søsken har det like bra som meg? Det er endel ting her jeg ikke har svar på. Aner ikke helt hvor jeg kan finne dem heller, dette er av de mer eksistensielle spørsmålene i livet… Og det finnes ikke en universell fasit. Noen mener at man har det slik i dette livet fordi man var en god eller dårlig person i sitt forrige liv, og hvis man er en god person i dette livet kan man få det bedre i neste osv. Andre mener at prøvelser og gleder sendes fra Gud. Prøvelsene er Guds test av oss og gjør oss til bedre mennesker. Den sliter jeg med å akseptere! Barnet er da uskyldig fra fødselen av, og jeg har ikke gjort noe som helst for å fortjene den prøvelsen det var å leve sammen med en far som misbrukte meg fysisk og psykisk. Atter andre mener at man er i stand til å gjøre gode og onde ting av seg selv, som en følge av syndefallet, og at Gud går med deg gjennom alle tingene. At Gud ikke er allmektig i den forstand at han har makten over alt og alle, men at det er frivillig om folk vil følge hans regler eller ikke, og derfor er det onde ting i verden, for da synder folk og synd er ting som gjør at man har avstand til Gud (gale ting som Gud ikke vil at menneskene skal gjøre). Jeg holder vel egentlig mest med den siste tanken her.

Jeg tror at Gud finnes. Jeg tror også at det finnes en Djevel. Gud gir menneskene fri vilje, og den kan de bruke som de selv ønsker. Han ønsker at menneskene skal velge å leve slik han sier er rett, men det er det mange som ikke gjør, og derfor er det ondt her i verden. derfor er det noen som lider og har det forferdelig – fordi noen andre lager det vondt for dem! F.eks pga kriging, utnyttelse av jord, mishandling osv. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Hadde min far levd etter Guds regler for rett og galt, hadde ikke mine søsken og jeg hatt det så vondt i dag. Vi hadde hatt en god oppvekst og en sunn bagasje.

Baby i magen NÅ! juni 18, 2008

I to år var jeg veldig overbevist om at jeg bare skulle ha ett barn! Jeg synes ingen andre babyer (enn min egen) var søt eller god eller noe som helst. Jeg synes synd på dem som fikk sin første baby, de kunne vente seg et “helvete”… jeg er stadig glad for at jeg aldri mer skal få min første baby! Det er grusomt, men det er verdt det! Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor noen ville seg selv så vondt at de fikk flere enn en baby.

Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.

Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!

Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling… Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste…

Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.

Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!