Åååå – det er så synd på meg… august 13, 2008

Jeg skrev en tåredryppende trist og selvmedlidende mail til min mann i går om hvor ille jeg har det og hvor lei meg jeg er på grunn av at jeg tydeligvis ikke kan få flere barn… vi snakket om det i går kveld og han var egentlig mest irritert på meg. åååå, da ble det enda tristere…

jeg sørger over tapet av et barn som aldri er blitt til… ideen om et barn sørger jeg over… og som om ikke det var nok tristhet… så sitter min venninne, allerede mor til tre, og sier at hun i går testet positivt på baby nr fire… så flott, svarte jeg, og tenkte hva gjør hun riktig som ikke jeg får til? hvorfor skal hun bli gravid med en gang hun tenker at det kunne være fint, og jeg ikke får det til på måneder?

mannen min deler ikke min sorg. han blir irritert på den fordi han synes vi er så heldige allerede. det er ingen selvfølge å få barn, sier han, og trekker frem folk vi kjenner som ikke kan få. feks ei som er manisk-depressiv og har bestemt at det ikke er forenlig med å være mor… hun har jo ikke valgt å være manisk-depressiv… hun er flott med barn og hadde sikkert blitt en kjempegod mamma…

så i dag er jeg ikke så trist… jeg har jo faktisk en flott gutt å glede meg over! han er mer enn noen kan ønske seg av et barn. og så har jeg gjort en telling i kalenderen, og funnet ut at selv om vi har prøvd i 8 måneder er det bare tre måneder timingen har vært potensielt riktig… så kanskje jeg ikke skal gi opp håpet om en baby til helt enda? kanskje jeg skal si som en tidligere kollega (han var riktignok Smiths venner – og det er ikke vi) “vi tar dem vi får”… og så er det jo ikke så ille med 4 år forskjell på barna… mange har dem tettere, med da er det jo også mer slitsomt for foreldrene! min venninne med nr 4 underveis har dem i to kull, og jeg ser jo at det er lettere for henne med baby nr tre når de to første er så store at de ordner alt selv… hun slipper å løpe rundt etter tre små!

det er så mange som snakker om å planlegge barna. planlegge når de skal ha nr 1, 2 osv. hvor lang tid i mellom dem osv. hvordan greier de det? blir det ikke egentlig litt sånn jobb – som enda en oppgave i livet man skal være flink å planlegge og prestere og produsere? jeg sitter med følelsen av å ikke være så flink, siden jeg ikke klarer å planlegge og prestere og produsere når jeg vil. jeg er liksom litt annenrangs kvinne på den måten, men det er jo ikke nødvendigvis sånn! kanskje skal jeg forsøke å slippe opp kontrollen, og ta i mot det som kan komme… om det tar et eller to år til, så er det jo verdt det! (bare det kommer noe!!).

gynekologen har sagt jeg kan begynne på medisin som stimulerer eggløsning, men jeg vet ikke, det er også sjanse for at det blir mer enn en unge om gangen… og det trenger jeg ikke altså.

Baby i magen NÅ! juni 18, 2008

I to år var jeg veldig overbevist om at jeg bare skulle ha ett barn! Jeg synes ingen andre babyer (enn min egen) var søt eller god eller noe som helst. Jeg synes synd på dem som fikk sin første baby, de kunne vente seg et “helvete”… jeg er stadig glad for at jeg aldri mer skal få min første baby! Det er grusomt, men det er verdt det! Og jeg kunne ikke skjønne hvorfor noen ville seg selv så vondt at de fikk flere enn en baby.

Men så, for nesten et halvt år siden, begynte jeg å like babyer igjen. Nå er jeg helt babyfrelst, og vil ha en baby i magen så fort som mulig! Hver gang jeg får visshet om at jeg ikke er gravid er en skuffelse. Tenker at jeg aldri kommer til å bli gravid, og at jeg burde være takknemlig for at jeg i det hele tatt fikk én. Og for all del, jeg er SUPER glad i ungen min. Det finnes ingen mer perfekt og mer vakker og fin og ja, perfekt, enn ham! Han er alt man kan ønske seg. Likevel ønsker jeg meg altså en til. Hvorfor vet jeg ikke, akkurat som jeg ikke helt visste hvorfor jeg i ønsket meg baby den første gangen. Det er litt uforklarlig. Jeg som i to år var veldig overbevist om at jeg aldri mer skulle gå gravid og aldri mer føde, jeg lengter nå etter å bli gravid. Fødselen gruer jeg meg til, men det tenker jeg ikke på nå, nå handler alt om å få en liten baby i magen.

Og det er så typisk meg: Alt eller ingenting!

Mannen min er happy uansett han… han synes det er greit med én, og så får tiden vise om vi får en til. Skulle ønske jeg kunne være like rolig som ham. Men neida, jeg går bare og teller ned til neste gang jeg kan teste meg og se om noe er i utvikling… Hittil i år har det blitt tre av denne typen (negativ). Denne gangen tror jeg timingen ble riktig, og har følt meg litt gravid… Vært litt kvalm, spesielt når jeg er sulten (sånn var det sist, men værre), ikke hatt lyst på samme mat som tidligere i vår. Må vente til beg. av neste uke for å teste sikkert… hvis ikke jeg da av naturlige årsaker får visshet sånn at jeg ikke trenger å teste…

Jeg vil liksom prøve å ikke være så alt for opptatt av å bli gravid, og later som om jeg ikke tenker så mye på det, overfor mannen min. Han liker ikke å tenke på at “vi prøver”, da mister han lysten på å prøve… Derfor føler jeg meg litt alene med dette ønsket mitt, og det er jo ikke sånt man snakker så mye om heller… De fleste holder tett til de har fått positiv test og det har gått en måned eller tre… så kan man annonsere de positive nyhetene. Flere av naboene mine har allerede gjort det, og det hadde jo vært fint om det ble noen felles trilleturer og slikt, til neste år. Redd for at stress skal forhindre graviditet også. Legen mente at det ikke var bevist noen sammenheng mellom stress og vanskelig med å bli gravid. Hun visste akkurat hvordan jeg har det, for de slet selv med å få nr to.

Lurer på om jeg greier å vente helt til neste uke med å ta en test… tenk om det er en liten baby underveis allerede…:) eller så er det helt tomt i “barnerommet” og jeg lurer meg selv med å tolke alle kroppens signaler i favør av positivt resultat…:( i mellomtiden må jeg prøve å engasjere meg i noe annet… men det er VANSKELIG!